Så rart. Et halvt år. Og likavel kjøme tårene like lett, like fort, like låkt.
Så rart. Dagane gjenge som før. Oss fungera. Oss må.
Det e sommer, sjøl om værgudane ikkje alltid vil det slikt. Det e sommer og det betydde alltid at du blei brune på hendene og fjese. Solbrillene til mamma va aldri langt unda. Og sakkosekken stod alltid bort i hjørne, der det va varmt og godt. Rullestolen va alltid et slit å få bort på plattn. Isen kom fort fram. Dyrehageis. Dei he forandra den no, slik alt he forandra sej. Ville alltid planlegge ferien så ej fekk ver heime når du fylte år. Et høgdepunkt på sommeren, høgdepunkt i året generelt.
Det he vør mange "første" dei siste 6 månedane. Første gong ej lagde ribbe sjøl, første natt uten Oskar, første helg, første vike, første jul, romjul, nytt år. Første måned. Første påske, pinse, 17.mai. Første halve året. Første sommer. Ingen Oskar.
Du va alltid et sommerbarn. Kulde vakje nokke kjekt. Huska når mamman din absolutt skulle ta bilde ute til julekortet og du satt å skalv av kulde. Men smilte gjor du. Finaste smilet. Det som sa meir enn ord.
Om sommern va du alltid ute me oss, eller på altanen til oldefar og oldemor. Alltid kom du før ne mor, og måtte sete utolmodig å vente. Du likte aldri å vente, spesielt ikkje på mor di. Hjalp ikkje då om nokken andre kom for å trøste, mamma va best. Men slik e det brødrene dine også. Det forstårs nok så god mor du he.
Der e fortsatt ingenting som heilt kan fylle opp tomrommet du he etterlatt dej. Av og til vekse det til å bli et svart hol, som suge til sej alt rundt. Mens andre tide berre e det der, stille og tomt.
Minna om dej bjønde so smått å tette igjen her og der, alt du gav oss av kjærlighet og varme sitte fortsatt igjen.
Du e fortsatt den største, den beste Oskar.
